Norsk næringsliv dårligst på innkjøp av kunst

I Dagsavisen 16. februar (kun papirutgaven) kan man lese at Norsk Næringsliv er dårligst i klassen når det gjelder innkjøp av kunst, og at kulturministeren ønsker å gjøre noe med dette sammen med Forum for Kultur og Næringsliv. ”I England kan bedrifter få lån til å kjøpe kunst, jeg håper vi kan få til noe av det samme her", sier direktør Elizabeth Bjørn-Hansen. "Avdragsfrihet og skattefradrag ved kjøp er andre tiltak som kan stimulere næringslivet til investeringer”. I USA har de allerede en ordning der næringslivet gis skattefordeler av å sponse kunst, hevdet Amina Bech i et intervju i Klassekampen den 1. januar, 2010. Når det gjelder donasjoner av kunst gis næringslivet skattemessig fradrag for verdien av de verk man donerer (Aftenbladet).

I dagens Klassekampen den 17. februar skriver Leif Magne Lervik under overskriften "Kunstnere og direktører”: ”De fleste synes enig om at finansieringsmangfold, offentlig som privat, er om ikke garantisten, så ihvertfall kunstens indreløper i å sikre varig nyvinning og kvalitet. For å lykkes på torgplassen hevder mange at billedkunstnere må være utdannet markedsførere, selgere, ja, bebo alle disse kremmerhusene som gir pekuniært utkomme. Dette er vrøvl. Ingen i forlagene på Sehesteds plass ber en forfatter skrive sin egen markedsplan”.

Lervik forslår en samvirkemodell, og mener dette vil lette kunstnerens møte med markedet og åpne flere dører. Dette vil være et supplement til gallerister, kulturbyråkrater og stipendkomiteer. Små juridiske enheter bestående av 10-12 kunstnere (kanskje flere, kanskje færre) som gir forpliktelser så vel som frihet. Slike kunstnerklynger er interessante for næringslivet. Samvirkets kunstkompetente agent selger samvirkets produkter til næringslivet. Dette mottar agenten en prosentandel for. Produktets eier, kunstneren, mottar en større prosentandel - og samvirkets resterende kunstnere mottar en mindre prosentandel. Lervik mener denne ordningen kan medføre at billedkunstnerne kan få mulighet til å holde på med det de kan absolutt best; nemlig å utvikle og produsere kunst, samtidig som næringslivsledere får profesjonelle personer (agentene) å forholde seg til - kanskje ikke helt ulike seg selv - og landets mange rom blir fylt av mer kunst. En vinn-vinn situasjon med andre ord.

Avslutningsvis sier Lervik; "Derfor må kunstnernes egne organisasjoner fukte sine stempler og i kvalitetens tjeneste komme seg på banen. Kunstnernes akking over ignorante direktører, og disses akking over drømmende kunstnere er som skolegårdens avstandsforelskelse; de trenger en venninne som trår vannet. Slik blir det kos av."

Ja en venn er det som skal til. En venn åpner den markedsplan-døren jeg ønsker å åpne, men ikke rekker opp til. Kunstkreditt.no mener Leirvik kommer med gode forslag og vi starter med dette jakten på andre som vil være med i en kunstnerklynge!

Tegning: Kunstnerklyngen (under) bestående av Päivi Maria Laakso og performancegruppa The Hungry hearts, er på vei til en opptreden for Landbruksmessa til Bondepartiet: