Løkkeskrift er også kunst

Tekst handler ikke bare om ord og innhold. Tekst er også estetikk, i alle fall når teksten oppstår som løkkeskrift på hvit vegg i et gallerirom.

Alle står med ryggen til. Det er en nesten lydløs aktivitet som foregår. Man skriver på den hvite veggen. Streker, prikker, punktum og løkker. Tegn.

Det er løkkeskriftkonkurranse i regi av kunstkritikk.no i Bergen Kunsthall. Konkurransen er en prosess som kuliminerer i en utstilling, som skal stå ferdig til Bergen Biennial Conference 17 -20 september 2009. Stone Stansen som er kurator for tekstprosjektet, sier hun tror prosjektet vil vekke oppsikt. Ren tekst som serietegninger eller seriemalerier setter spørsmålstegn ved vår opplevelse av bilder og tekst. Er det egentlig noe skille?

Alle som deltar i løkkeskriftkonkurransen skriver den samme histiorien, men med hver sin individuelle håndskrift. Der de står ved siden av hverandre, fremstår den samme historien som helt forskjellige historier gjennom det faktum at man opplever teksten som bilde. Det som avdekkes gjennom denne prosessen - og som kommer til uttrykk gjennom at tekst blir til bilder, er vår personlige signatur. De forskjellige bildene bygget opp av den samme teksten, viser hvor personlige tegn er. Tegn er identitet, og det er ingen tvil om at løkkeskrift på vegg er kunst. Men hva med fontene Arial og Verdana?

- Kan man se for seg at hver enkelt person i fremtiden vil kunne utvikle sin håndskrift også gjennom datamaskinen. Kan vi på denne måten beholde den tekstuelle estetiske signaturen?

Nesten alt tekstbasert materiale er overført til datamaskiner. Løkkeskrift er noe gammeldags - og oppleves av mange som bilder. Ikke bare bilder på ord, men bilder som vekker minner, minner neste generasjon ikke vil besitte. ”Våre bestforeldre tok med seg løkkeskriften i graven” hevder Elina Blomblom som er kunsthistoriker og kritiker – og av og til også kurator. Elina Blomblom sier videre det er interessant at løkkeskrift snart er å se på som et kultrminne, og at håndskrift-signaturen som fenomen går mot sine siste år. Om femti år kommer ikke folk til å skjønne hvordan de skal holde en kulepenn, og de kommer til å le seg ihjel når man demonstrerer hvordan man skriver med en kulepenn hevder Blomblom.

Rent kunstnerisk viser denne utstillingen at tekst også er tegn, og at begrepet bilder derfor ikke lenger er relevant.

Mohito Pårsje, nestleder i Norsk Kritikerlag, Onas Veikeberg, redaktør for kunstkritikk, Rep Gnuar Verbakk, kurator og kunstprodusent, og Eline Blomblom, kunsthistoriker, kunstkritiker og kurator, er alle invitert til å delta på konferansen, som ellers har knyttet til seg mange internasjonale deltagere.

Utgangspunktet for konferansen er: ”Er det rom for en biennale i Bergen?". Spørsmål som vil måtte drøftes i den anledning er: kan en kunstbiennale være nettbasert? Bør det fysiske gallerirommet erstattes av nettbaserte visningsrom? Kan Bergen som nettbasert by huse en biennale? Er vi der at man kan lansere visuelle ideer gjennom prosjektbeskrivelser og tankeeksperimenter?

Samtidskunstfeltet har dårlige kår i en offentlighet som setter tilgjengelighet som det viktigste kriteriet hevder Ude Elderup Iversen. Hun har på oppdrag av kunstkritikk.no skrevet en kort artikkel, "Tilgjengelighetsfellen", om kunstkritikkens fremtid i spennet mellom papirbaserte og nettbaserte publikasjoner.

Ude Elderup Iversen konkulderer med: "Det tradisjonelle offentlige rom for kunsten er utstillingen, ikke kunstkritikken, som fortsatt forventes å være formidlende. Men kunstkritikken har utviklet en tekstgenre som blir mer og mer selvstendig, en egen kunstform om man vil. Samtidig kan det være at den mest interessante kritikken av kunst, er nye kunstverk - og at kunstkritikk.no nå kan være like mye et kunstrom, og redaktøren en kurator. Det blir ikke mindre elitært, men det kan vise seg å være mer interessant" Kunstkritikk som skjønnlitterær kunst er dermed på vei inn på kunstkritikk.no