Debatt om gamle kunstnermyter skapte nye.

   LNM Forum -
   3. feb 2010. Kl.19.00 på Litteraturhuset.

Hans Geelmuyden og Lars Fr. H. Svendsen konfronterer fra hvert sitt ståsted (som henholdsvis
PR-mann og filosof) forholdet mellom kunstneres selvforståelse og andres forestillinger om
kunstneres virkelighet. Ordstyrer for kvelden er Sarah Sørheim, kulturredaktør i Klassekampen.

- Hvor fri er kunsten i et samfunn hvor staten er en så dominerende finansieringskilde?
- Hvor fri er kunsten i en tid hvor forbrukerdemokratiet regjerer?
- Blir kunstens status svekket av at den selges som vare i et marked?
- Er kunstnernes definisjon av suksess annerledes enn andre samfunnsborgeres?
 
Annine Qvale, styreleder for LNM, ønsket velkommen til en fullsatt sal. Hun introduserte panelet som senere skulle bli kategorisert som mediehaner - og ga ordet til Geelmuyden.

Salen var full - og den var full av kvinner.
En kunstner sa: ”Det er så mange kvinner her, altfor mange kvinner.”
En annen parerte ”Nei det er ikke for mange kvinner, det er for få menn”.
 
Det som nå følger er kunstkreditt.no sine nedtegnede notater i form av bruddstykker fra det første av det som er tenkt å bli en serie LNM forum.

Geelmuyden: Kunst er ikke for snobben.
Det finnes ikke noe kjedeligere enn en kjedelig avis, det måtte i så tilfelle være kjedelig kunst. Å bo sammen med en forfatter er ikke lett (Geelmuyden gjør akkurat det)
Tallenes tale: 86.000 kr i gjennomsnittslønn for en billedkunstner. Da snakker man ikke lenger om profesjonalitet, men om amatørvirksomhet.

Geelmuyden har mange kunstnere i familien og han lærte tidlig at hvis du ikke er god nok til å bli kunstner så kan du heller drive bissniz. Overlat kunsten til kunstnerne!
Så siteres Ibsen: ”Kunst er til for å sette problemer under debatt”.

Geelmuyden skiller mellom bråkete kunst - som han mener er positivt, og støyete kunst - som han mener er negativt. Bråkete kunst skaper nærhet mellom kunsten og publikum.

Geelmuyden spør (seg selv): er norsk samtidskunst inkognito?
Ja (han svarer selv): mye norsk samtidskunst er støy ( trakk parallell til blant annet Marianne Aulie) -men den bråker ikke.

Geelmuyden trodde lenge at det eksisterte en skillelinje mellom høyre og venstre i Norge Men så fant han ut at det ikke handler om høyre og venstre.
Det handler om de som er ute og de som er inne.
Geelmuyden henviste til Klassekampen og debatten som har pågått der - og sa at han hadde fulgt debatten med glede.

Hvem er det som bråker?
Byråkratene bråker mer enn kunsten - konservatorene bråker i stedet for de skapende. Dette er et demokratisk, politisk og kunstnerisk problem.

Avslutningsvis sier Geelmuyden: Hvor bor angsten?
Axel Jensen sa: ”Gå til de stedene hvor angsten bor ”
Hvor bor angsten? Angsten finnes i Bjarne Melgaard, og angsten bor også i Knausgård (som begge er menn).

Påstand fra Geelmuyden: Angsten finnes bare hos noen veldig få Norske kunstnere.
Hvor er da de andre på vei?

Svendsen: Kunstnermyten er det samme som kunstnerklisjeen.
Svendsen mener ideen om en indre hang til å skape er en myte.
Svendsen siterte Bordieu som sa : ”Pressen ar avgjørende for å skape skaperne”.

Svendsen om smak: To smaker - Allmenn smak og sær smak. Kunstnere lager kunst ut i fra sin smak.

Privat elle stat - Svendsen mente kunstnere favoriserte statlige penger (hvor får han det fra? Kilder eller grunnlagsmateriale ble ikke fremsatt).

Autonomibegrepet - Ideell autonomi: (her har kunstkreditt.no tolket fritt etter egne notater - og det vi satt igjen med at Svendsen ønsket å formidle var): Ingenting skapes i et lukket rom - for det eksisterer ikke lukkede rom- vi er alle i en sammenheng. Ingen er uavhengig – ingen er fri. Dropp tanken om en ubevegelig beveger.

Fravær av tvang.. Svendsen er for maktspredning - penger fra mange ulike hold (hvem er ikke det ?).
Men å komme under statens beskyttende hånd gjør deg avhengig og ufri. (Svendsen virket skeptisk til staten).
Og Svendsen spør (seg selv): Hvor frie er egentlig kunstnerne?
Han avrunder med å si noe om kunstens hensikt, som han mener er å få oss til å snakke sammen - og kanskje tenke noe som var utenkt.

Geelmuyden: Jeg har kommet med 4 myter det ikke er dekning for. Om det er for få eller for mange kunstnere er ikke så viktig. Kunstens hensikt er kunstens evne til å forklare.

Sørheim: Er det ikke en slitt myte - dette med å fri seg fra pengene og avhengigheten..
Jo mer penger jo bedre kunst?

Geelmuyden: Det handler om å være først på talerstolen.
Kulturminister Giske og staten vil sjelden evne å belønne / honorere det banebrytende og nyskapende. Hva lønner seg? Kunstnere vet det og tilpasser seg.
Staten er ingen velgjører (Er det noen som tror det da?).

Svendsen: Kunstkompetansen kan bli bedre i det private næringsliv. Det ser man når de for eksempel blir intervjuet på sitt kontor – der man skuer et maleri bak kontorpulten, man kan bli flau. Næringslivet bør hente inn ytterligere kunstkompetanse

Publikummer: Kunstnere må ta del i samfunnsdebatten - legitimere det vi driver med, være i dialog.. og privat eller stat? Jeg er jo også staten.

Publikummer: Om det er private eller statlig midler er ikke en aktuell problemstilling for kunstnere. Penger er penger. Vi trenger penger for å jobbe, for å utvikle kvalitet.

Publikummer: Kunstnere jobber alt for lite.

Svendsen: Det er Ikke en menneskerett å være kunstner.

Publikummer: Det er jo ikke problemstillingen. Vi snakker om de profesjonelle kunstnerne som ha gått kunsthøyskolen og som arbeider og virker som kunstnere.
Hvordan skal man kunne få avsatt tid til å arbeide som profesjonell? Og med profesjonell mener jeg at man jobber fra ni til fire hver dag- for det er da man får utviklet seg og blir god.

Svendsen: Det er ikke en menneskerett å kunne overleve av kunsten sin.
Dere er for mange – og ikke gode nok.

Publikummer: Vanskelig å kjenne seg igjen i kunstnermyten

Publikummer: Kunstnere burde interagere i andre felt. Hvorfor skal kunsten være inne i et hvitt firkantet rom mange er redde for å gå inn i? Nei, det er for få kunstnere, ikke for mange.
Få kunsten ut i kontorlandskapene i næringslivet – få den ut overalt der folk er og ferdes.

kunstkreditt.no oppsummerer: Kvelden bød på selvlagde myter fra to menn som beveger seg på en planet langt fra det området de hadde fått i oppdrag å tenke høyt omkring.
Hva bygger de sine ideer om kunstnermyten og om kunstfeltet på?

Vi konkludere med at Geelmuyden mener kunstnerne er for trygge og er drevet av for lite angst. Han mener videre at distanse mellom kunsten og publikum er et problem. Kunstner må slutte å tro at de ikke er en del av samfunnet.
Hovedanliggende til Geelmuyden slik kunstkreditt.no sin utsendte oppfattet det, var at det er dødfødt å tro at kunstnere er autonome, da melder man seg ut - og blir stående som uaktuell.

Svendsen mener kunstnerne er altfor avhengig av staten, og at vi er redde for midler fra det private næringslivet. Han mener videre det er for mange kunstnere. For mange som ikke er gode nok. Han vil ha noen få som man skal satse på gjennom midler fra mange hold (maktspredning). Og så mener han, hvis vi skal ta han bokstavelig, at kunstnere lager kunst ut i fra sin smak. Også Svendsen mener at billedkunstfeltet må koble seg på resten av verden.

Det er klart vi må, men realiteten er at det kun er en liten gruppe kunstnere som ikke gjør det. Å relatere til samfunnet er vesentlig om man skal kunne bidra med aktuelt innhold - og opplevelser som kan berøre publikum.
En del av kritikken panelet kom med oppleves som berettiget:
At mytomanien og mystifiseringen av kunstnere er kjedelig er de fleste enig i. Men det er et paradoks at representanter for den mytomane ghetto-mentaliteten som ble diskutert på forumet, ikke var tilstede på LNM. Ghettoen sitter et helt annet sted - i den statsfinansierte getthoen sin. Geelmuyden og Svendsen påpekte heller ikke mannsmenigheten i kunstfeltet. Ikke med ett ord.

Billedkunstfeltet trenger å røskes i. Det er bra med målrettet kritikk som bunner i faktiske forhold. Å sørge for at panelet har reell og oppdatert kunnskap omkring kunstnernes praktiske hverdag, vilkår og kunstfeltets faktiske økonomi er et minimum av hva man bør forvente av LNM forumet når de skal fortsette sin forumserie.
Og så bør det også være en kunstner i panelet og flere kvinner. For det er ikke slik at det alltid er kunstnere i panelet- tvert i mot.

AFTER EIGHT:
Etter litt rødvin og øl i baren på Litteraturhuset kom tankene til kunstnerne ut. Det var mye å gripe fatt i og det er her, etter rystelsene i etasjen over man kan observere at LNM forum har en funksjon. Etter noen timer i baren ble det tydelig at disse kunstnerne var lei av mytene, lei av synsing og klar til neste dyst.