Kunstkritikk uten visjoner

Kommentar til Truls Rambergs ”Kunsthåndverk uten visjoner”, publisert i Aftenposten 20.09.09
Av Kristi Brud og Ramona Beach.

Gjennom utstillingen ”The best of Kunstkritikk 09 ” fremstår kunstkritikerbevegelsen som en faggruppe uten visjoner. Dette er sterkt beklagelig, og skaper uklarhet om dens identitet. Gruppeutstillingen som arrangeres av Norsk Kritikerlag og vises i fagbladets eget tidskrift Kritikeren, gir anledning til å se nærmere på hvor norsk kunstkritikk står i dag og hvilke idealer og verdier kunstkritiker-bevegelsen for tiden representerer.
Kunstkritikk har i Norge vært en egen retning innen kritikerfeltet siden 1900-tallet i grenseland mellom journalistikk og faglitteratur, og har en egen fagorganisasjon; Kritikerlaget, et eget tidskrift; Kritikeren, og har nå også fått egne utdanninger blant annet ved NTNU. Men kritikerfaget som fag er i dag i ferd med å bevege seg bort fra sitt opprinnelige utgangspunkt. Det fremstår i dag uten klar identitet.

Kapitalismekritikk.
En slående side ved arbeidene på utstillingen er at de ikke er orientert mot verdispørsmål eller gjenspeiler kunstfeltets samfunnsengasjement, slik bevegelsen gjorde i utgangspunktet. Kunstkritikerbevegelsen var en markant faktor gjennom sin bokstavelige kapitalismekritikk da det oppsto på midten av 1700-tallet, og da den fikk sin renessanse i 2003 ved at nettstedet kunstkritikk.no ble opprettet.
Pionerene inne kunstkritikkhåndverket tok sikte på å skape en kunstkritikk for et bredt publikum, ved å lage brukskritikk som kombinerte kritikketikk og håndverk. Kunstkritikken skulle produseres og utvikles av kunstkrikeren selv, uavhengig av det kapitalistiske produksjonssystemet.
Sammenlignet med historiske forgjenger som Émile Zola eller norske Tommy Sørbø og Harald Floor, fremstår dagens kunstkritikere som skuffende visjonsløse og selvutslettende. De fleste arbeidene på utstillingen oppleves som variasjoner over stilretninger innen kunstkritikerhåndverket, som få utenforstående har noe forhold til.
Mye av kunstkritikken betoner dessuten ekspressivitet på en måte som i lite grad er forenelig med det tradisjonelle kunstkritikerhåndverkets fokus på kunstfeltets sosiale spørsmål.

Utfordrene.
De få funksjonelle kunstkritikkene på utstillingen fremstår som de mest interessante. La oss kalle de kunstkritikksmykkene. Disse åpner et rom for estetisk refleksjon i nære omgivelser, i kontrast til de øvrige som primært fremstår som en slags museumskritikk .
Brister Dyna sin kunstkritikkserie laget av utskårne og lakkerte metallbokstaver, som fremstiller stiliserte ord og setninger, er blant de mest spennende og utfordrende av disse. Disse store bokstavene, ordene og setningene som man kan henge rundt halsen, minner om tatoveringer og kan brukes om man ønsker å vekke oppsikt og skape reaksjoner i en rekke sammenhenger, men vi kommer ikke på noen akkurat nå.
Bokstavkritikken viderefører et ekko av de beste idealene fra kunstkritikertradisjonen som i dag har bred appell. Dette er nærmere bestemt bevissthet rundt trykksverte som forbruksmateriale og miljøspørsmål, en samfunnskritisk holdning, og ”low-tech” kunstkritikkproduksjon.
Men etter å ha sett den omni-omfattende gruppeutstillingen er det åpenbart at vi dessverre må vente på en ny generasjon kunstkritikere før vi eventuelt får oppleve en fullverdig nytolkning av kunstkritikerbevegelsens viktige visjoner. I mellomtiden spiller den døde kunstkritikken på slurva.

________________________________________________________________________________________________

Redaksjonen i kunstkreditt sendte kommentaren til Aftenposten, som ga tilbakemelding om at de ikke trykket parodier som dabettinnlegg (se vår kommentar på "Sladdet kort nytt" på førstesiden). Derretter kom følgende: "Dere må gjerne skrive et innlegg der dere er kritiske, men kritikken må være tydelig, åpen og kunne forstås av den vanlige leser. 1100 tegn (inkl mellomrom) .

1100 tegn med mellomrom er ikke nok til å foretelle en hel vits en gang!

Dette ble sendt som nytt tilsvar:

2836 tegn med mellomrom er det Ramberg har fått. Hans kritikk er verken åpen eller tydelig. Den er til og med uforståelig på en del punkter. Rambergs kritikk er med andre ord intern, og ikke åpen for folk uten tilknytning til feltet - noe vi mener er helt greit.

Det er slik det er med sport også - er du ikke interessert så skjønner du ikke terminologien. Skal Aftenposten satse på kultur må de satse på kultur for de som er interessert i kultur. De som leser kultursidene og kulturdebattene har tilknytning til feltet, eller er interessert nok til at de skjønner hva det handler om. Å høyne nivået fremfor å senke det, er et valg man kan ta.

At vi skal svare så alle forstår blir en umulig oppgave - i allefall på 1100 tegn inklusiv mellomrom. Mye av tegnene vil måtte gå til å referere til hva Ramberg har gitt uttrykk for. Det redaksjonen har lagt opp til er at man lov til å svare, men ikke godt. Det er litt som å få lov til å fortelle begynnelsen av en vits, men ikke slutten, der poenget kommer frem.

Vi har selvfølgelig ingenting i mot Ramberg, deg eller Aftenposten, men mener at kulturredaksjonen og debattredaksjonen i Aftenposten - om den mener å være en seriøs kultur- og debattavis, må åpne for debattinnlegg der debattantene får plass til å utrykke seg meningsfullt.
Å barbere ned det man mener til 1100 tegn, blir bare komisk - og det gir i alle fall ikke inntrykk av at man ønsker gode debatter.

Vi har sett eksempler på de resultatene som er kommet på trykk i Aftenposten etter at du / redaksjonen har bedt innsenderne om å barbere ned til 1100 tegn, og gir ved dette tilbakemelding på at det ga usammenhengende og meningsløse innlegg der innsenderen virket å ha et dårlig og usammenhengende språk, og heller ikke fikk argumentere for sine synspunkter.
Det er litt slik at man like godt kunne skrevet: "Jeg er uenig. Punktum"

Om redaksjonen ikke ønsker at allmennheten skal delta i avisens debatter er det greit, men å late som blir dumt. Og med respekt å melde; 1100 tegn med mellomrom er ikke nok. Kanskje man skulle basere seg på kvalitet fremfor et begrenset antall tegn?

Vi vil gjerne få legge til at vi ønsker at Aftenposten skal bidra til fokus på kunstfeltet, men vi mener altså at det krever at man tar de debattene man setter i gang alvorlig. Vi mener at Aftenposten heller ikke tar Rambergs syn på kunsthåndverksfeltet alvorlig når man avfeier litt avanserte, annerledes tilsvar med begrunnelser som; knapphet på plass og at formen er for intern.

Vi håper dere tør å satse på kultur og kunst for de kultur og kunstinteresserte - så får de andre lese andre deler av avisen.

Men takk for at du svarer også på en søndag

Mvh
Kristi Brud og Ramona Beach

Svar fra Aftenposten;

Hei igjen,

Kanskje vi kan klare 2000 tegn - vi vil i alle fall vurdere det hvis dere sender et innlegg.
 
Men debattsidene er for folk flest. Det betyr at innlegg som handler om sport, forskning eller kultur skal forstås av den vanlige leser. (Du vil ikke tro hvor mange uforståelige forkortelser vi endrer…).

Noen ganger er selvsagt 1100 tegn for kort. Andre ganger er det faktisk mer enn man trenger.

Kunstkreditt svarer;

Hei

Det er bra dere er fleksible. Vi vil nok ikke bruke tid på å komponere et nytt tilsvar. Vi har laget "Kunstkritikk uten visjoner" og mener den parodiske formen er best egnet til å påpeke de parodivennlige, generelle og usaklige påstandene som Ramberg kommer med i sin kommentar: "Kunsthåndverk uten visjoner".
Vi forsøker heller å få det inn i andre aviser for å løfte opp og problematisere omkring det faktum at noen kunstkritikere anser egne subjektive preferanser som så meningfylt for omverdenen, at de glemmer at god journalistikk (kunstkritikk innebefattet) også handler om å kunne sette seg selv litt til side - og la det objektive få mer plass.

At dere forholder dere til folk flest - eller massene - er vel et økonomisk begrunnet valg- og det er jo sånn at man må overleve også som avis. Vi skulle ønske økonomien tilsa at man kunne tørre å satse på mer særfaglige emner i avisene- men har forståelse for at det kan oppleves som risikofylt.

Mvh
Kristi Brud og Ramona