"Gi oss et brennende hjerte"

«Jeg vet om dine gjerninger - du er verken kald eller varm. Akk - om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn», sitat Gud (Johannes Åpenbaring / Bibelen). Likegyldighet er en bedrøvelig tilstand.
Gi oss heller – som ”menigheten” ba om under Goksøyr og Martens Gudstjeneste – et brennende hjerte.

W17, et atelie i Kunstnernes Hus var omgjort til kirkerom, med et stort kors, alter og prekestol. Det var mange som ønsket å overvære denne seansen, så det var trangt om plassen. I en pressemelding hadde prestene Tor Øystein Vaaland og Kari Veiteberg på forhånd oppfordret "alle Abrahams barn, Det jødiske trossamfunn, Det muslimske fellesskap og kristne menigheter til å slutte opp om en felles fordømmelse av staten Israels okkupasjons-politikk". Denne oppfordringen ble for sterk kost for bl.a. Solveig Fiske, (biskop av Hamar) som, etter at hun fikk lese pressemeldingen, ikke ønsket å delta likevel. ”Det prestene kommer med, er inkluderende og omfavnende,” sa hun til Oslo puls/ Aftenposten, og - ”… jeg synes den (pressemeldingen) er altfor skarp i forhold til det budskapet som en gudstjeneste skal formidle om dialog og forståelse i en vanskelig situasjon." Denne reaksjonen er betegnende for hvor ømtålig tematikken i Midtøsten faktisk er.

Det hele startet som en reell Gudstjeneste, med bønn og lesning fra Bibelen. Korverket ”This is no dream”, som er skrevet av ungdom fra Palestinian Youth Committee, ble så direkte overført fra Gaza. Teksten omhandlet drømmen om Palestina - om et Gaza i fred. Deretter var det syndsbekjennelse - og nattverd.

Det ble en merkelig men intens seanse – en slags verbal intifada, eller intifa-dada.

("dada": Wikepedia: Dadaisme, eller dada, var en kulturell bevegelse som påvirket kunstnere og forfattere i tiden fra rundt første verdenskrig og utover første halvdel av 1900-tallet. Dadaistenes aktiviteter kom til uttrykk som billedkunst, litteratur, teater og grafisk design, og inkluderte manifester, offentlige markeringer, demonstrasjoner og publikasjoner.
Dada var en nihilistisk og anti-estetisk bevegelse som oppsto som en samfunnskritisk aksjon mot det etablerte i Frankrike, Sveits og Tyskland under første verdenskrig. Både krigens redsler og forakten for det borgerlige samfunnet var viktige motivasjonsfaktorer for de dadaistiske kunstnerne. Dadaistene baserte sin virksomhet på planlagt irrasjonell adferd, anarki og kynisme, samt en avvisning av alle regler for skjønnhet og sosial organisasjon.)

Mot slutten av seansen var vi vitne til et par utbrudd som av flere ble oppfattet som spontane: En jødisk jente syntes det var urettferdig at folk rundt henne forventet at hun skulle mene noe om konflikten - og en tilsynelatende opprørt ung mann refererte, med dirrende stemme, til filmer av historien om Anne Frank, neglisjeringen av jødenes historiske lidelse – og til en økende anti-semittisme i Norge. Han kalte forestillingen ubalansert... Man kunne tydelig merke en amper og nervøs stemning blant publikum. Da den unge mannen reiste seg for annen gang og sa at anti-semittisme er et voksende problem i Europa og at ”jøde” er blitt et skjellsord, begynte enkelte å vri rastløst på seg – og noen reiste seg for å gå.

Det var et ordknapt publikum som gikk nedover trappen fra W17, men overhørte kommentarer som ”så rart det der var”… og "spesielt". Så fikk jeg høre av en publikummer som hadde sett ”generalprøve-gudstjenesten”, at den "spontane" kommentaren fra den unge mannen, ikke var så spontan likevel - den var en planlagt del av forestillingen. Det som var interessant var at publikum ble så synlig irriterte over "pro-Israel" innlegget. Det medførte en utfordring i forhold til hva vi legger i toleransebegrepet, men hva vil man egentlig med det?

Det blir til stadighet etterlyst et mer tolerant og balansert fremstilling av midtøsten-konflikten. Amnestys Internationals etterforsker opplever også press for å balansere den informasjonen hun produserer. I en av sine artikler fra Jordandalen, skriver hun at hun "ikke kan skape en balanse i dokumentasjonen av menneskerettighetsovergrep der den ene siden utsettes for mye hyppigere og grovere overgrep enn den andre".

Med den artikkelen i bakhodet kom jeg til å tenke på Murakamis metafor om egget: Always on the side of the egg:

"Between a high, solid wall and an egg that breaks against it, I will always stand on the side of the egg. Yes, no matter how right the wall may be and how wrong the egg, I will stand with the egg. Someone else will have to decide what is right and what is wrong; perhaps time or history will decide. If there were a novelist who, for whatever reason, wrote works standing with the wall, of what value would such works be?"

I det siste har det vært vanskelig å se hvor en del mennesker setter skillet mellom Israel-kritikk og (mer eller mindre ubevisst) trakassering av jøder. Om ikke religion er opphavet til Israel-Palestina konflikten alene, blir det aktivt benyttet for rettferdiggjøring og opiniondannelse for handling og engasjement. Den politikken Israel fører vil uansett neppe styrke Israels sak – på sikt. Det blir omtrent som å bygge et fly eller et høyhus helt uten fleksible materialer – altså: en fullstendig stiv konstruksjon. En dag vil all stivheten og den manglende evnen til fleksibilitet sørge for at det vil ramle ned av seg selv.

Link:

Kunstakademiet i Palestina-
Det eksisterer en økende bevissthet om at kunst og kultur er pådrivere for demokrati, likeverd og samhandling på tvers av etniske eller religiøse skillelinjer, samt bruken av dette i både nasjons- og identitetsbygging, noe som Kunstakademiet i Palestina (IAAP) er et konkret eksempel på (Kunsten og forandre verden, Ny Tid). Iniatiativtaker til opprettelsen av IAAP er billedkunstner Henrik Placht.

Tid: 5:30 (se den jødiske jentas kommentar under artikkelen)